Wasim Zahid om akutt hjertestans hos unge

• Det korte svaret er, nei, det er ikke farlig å trene hardt og det er svært sjeldent at unge mennesker dør av plutselig hjertestans. Friske og unge hjerter stanser ikke av hard trening. Når de likevel gjør det, viser obduksjoner etter døden at personen hadde en eller annen uoppdaget hjertefeil, gjerne en genetisk tilstand, som var årsaken.

Et litt lenger og generelt svar følger under, og en oppsummering står nederst.

Med jevne mellomrom leser vi om unge og tilsynelatende friske idrettsmenn (og sjeldnere –kvinner) som faller døde om på banen. De har vært like muskuløse og raske som de andre på laget. Hatt bedre kondis enn de fleste i befolkningen, og løpt og trent timesvis daglig uten å vise noen tegn til hjertefeil.

Likevel har de plutselig og uventet fått hjertestans under en kamp eller på trening. Hvordan kan det ha seg? Kan idrett være farlig for hjertet? Nei, selvsagt ikke. Akutt hjertestans forekommer egentlig svært sjeldent hos unge mennesker. Men siden det er så tragisk og dramatisk når det skjer, slås det forståelig nok opp i media hver gang, og vi får inntrykk av det forekommer mye hyppigere enn det egentlig gjør.

Definisjonen på akutt hjertestans er at hjertet plutselig slutter å pumpe. Symptomer på hjertestans vil være plutselig tap av bevissthet, og at pasienten slutter å puste eller puster unormalt. Ved disse symptomene, må det ringes til 113 umiddelbart. Følg veiledning fra vaktsentralen, og start hjerte-lunge-redning (HLR).

Årsakene til hjertestans er ulike og avhenger av alder. Det går et ganske klart skille før og etter 35-årsalder. Hos yngre mennesker skyldes hjertestans som regel en eller annen medfødt eller genetisk hjertesykdom. Med økende alder er kransåresykdom og hjerteinfarkt den klart hyppigste årsaken. Forekomsten av hjertestans er langt høyere i eldre aldersgrupper.

Friske hjerter får ikke hjertestans av trening. Heller ikke hard trening. Ofte har idrettspersoner som rammes av hjertestans, en eller annen underliggende årsak til stansen. Obduksjoner og undersøkelser etter døden avslører som regel at de hadde en hjertesykdom eller hjertefeil, men at den ikke var blitt oppdaget.

Den harde treningen spiller en mer indirekte rolle. Den tvinger frem hjertestans fordi disse hjertene ikke tåler den høye belastningen over tid, slik normale hjerter gjør. Personer med de samme hjertesykdommene som idrettsutøverne vil kanskje aldri få en hjertestans fordi de ikke presser hjertet like mye. Men dette er ingen grunn til at du skal slutte å trene. Som vi skal se, er forekomsten av både hjertestans hos unge mennesker og de underliggende sykdommene svært lav. Mattestykket er enkelt. Det er mer risikabelt å være inaktiv enn å trene hardt.

Det finnes litt ulike statistikker om akutt hjertestans. Danske tall publisert i 2014 har vist at den årlige forekomsten av plutselig hjertestans blant yngre mennesker (alder 1–35 år) er 2,3 av 100.000. I aldersgruppen 35–49 år var forekomsten ti ganger høyere.

En studie fra Nederland (2013) så spesielt på plutselig hjertestans i forbindelse med fysisk aktivitet, og fant at forekomsten var på kun 0,3 per 100.000 blant de under 35 år. Amerikanske registre viser tilsvarende funn. Vi ser altså at en akutt hjertestans blant yngre mennesker under trening er ekstremt sjeldent, men ikke desto mindre tragisk.

En underliggende hjertesykdom forårsaker en hjertestans ved å fremtvinge en farlig hjerterytmeforstyrrelse som raskt fører til at hjertet stanser. Sykdommene som kan gi hjertestans er både arvelige og ikke-arvelige. De arvelige består i hovedsak av to typer: kardiomyopatier (sykdommer som rammer hjertemuskulaturen) og kanalopatier (sykdommer som gir feil i ion-kanalene i muskelcellene).

Kardiomyopatier

Kardiomyopatier er ulike hjertesykdommer som gjør at hjertet gradvis endrer struktur. Veggene kan bli tykkere (som en trent muskel), hjertet kan bli utvidet og slapt, eller hjertemusklene kan bli porøse og arr-aktige. Etter hvert vil hjerter med slike sykdommer fungere dårligere og gi symptomer i form av tungpustethet, tretthet og hjertebank. Men til å begynne med vil pasientene ikke merke noe galt, og for noen kan hjertestans dessverre være det første tegnet.

Hypertrofisk kardiomyopati

Hypertrofisk kardiomyopati (HCM eller HOCM) er en av de vanligste årsakene til hjertestans hos unge mennesker og idrettsfolk. Sykdommen forårsakes av en arvelig feil i genene som lager proteinene i hjertemuskelcellene. Dette fører til at veggene i ventriklene blir unormalt tykke. Jo tykkere veggene blir, desto mindre blir rommet inni ventrikkelen, og desto mindre plass blir det til blodet. Resultatet blir at hjertet pumper ut mindre blod, og over tid vil pasienten utvikle hjertesvikt. Den tykke muskulaturen øker også risikoen for hjerterytmeforstyrrelser som kan føre til døden.

Arytmogen høyre ventrikkel kardiomyopati

Arytmogen høyre ventrikkel kardiomyopati (ARVC eller ARVD) er en annen arvelig hjertemuskelsykdom. Som navnet tilsier, rammer den hovedsakelig høyre ventrikkel. Genetiske feil rammer strukturer som kalles desmosomer, områder eller «limet» som forbinder hjertemuskelcellene med hverandre. Veggen i høyre ventrikkel blir tynn, og muskelcellene erstattes gradvis av fett og bindevev. Disse endringene forstyrrer den elektriske aktiviteten i hjertemuskelen og kan utløse ventrikkeltakykardi, ventrikkelflimmer og hjertestans.

Dilatert kardiomyopati

Dilatert kardiomyopati (DCMP) er egentlig en generell betegnelse på at hovedkamrene er tynnveggede og utvidet, pumper dårlig og forårsaker hjertesvikt. Årsakene kan være alt fra tidligere hjerteinfarkt, til betennelse i hjertemusklene, ubehandlete hjerterytmeforstyrrelser, alkoholmisbruk og genetikk. Det er sistnevnte som er av størst interesse når det gjelder hjertestans hos unge mennesker. Feil i genene har ansvaret for at celle-skjelettet rammes, og med årene blir hovedkamrene svakere og større. Sykdommen gir symptomer som ved hjertesvikt – tungpustethet, tretthet og kraftløshet – men øker også risikoen for akutt hjertestans.

Kanalopatier

Hjertet er et elektrisk organ. Bevegelsene og sammentrekningene i hjertet både genererer og er avhengig av elektrisk aktivitet og spenningsforskjeller. Sentralt i disse aktivitetene er ulike kanaler som sitter i veggene til de bitte små hjertemuskelcellene. Disse kanalene regulerer konsentrasjonene av forskjellige ioner på innsiden og utsiden av cellen. Ulike ioner har ulike kanaler, og «oppskriften» på hvordan kanalen skal lages, ligger i genene våre. Feil og mutasjoner i disse genene vil forkludre oppskriften, og kanalene som dannes gjør ikke jobben sin ordentlig. Sykdommer som skyldes dårlige ione-kanaler, kalles kanalopatier, og de kan også utløse hjertestans.

Tilstandene vi ser hyppigst (og det er ikke spesielt hyppig), er lang QT-syndrom (LQTS), Brugada syndrom og katekolaminerg polymorf ventrikkeltakykardi (CPVT).

Ved CPVT fører en genetisk mutasjon til at defekte kanaler slipper kalsium inn i muskelcellene i avslapningsfasen, noe som gir hyppige ekstraslag. Disse ekstraslagene kan iblant ta over hjerterytmen fullstendig og føre til ventrikkeltakykardi og hjertestans. Dette skjer spesielt ved fysiske anstrengelser som øker adrenalinnivået i kroppen.

Medfødte hjertefeil og unormalt forløpende kransårer kan forstyrre hjertets normale aktivitet og iblant føre til hjertestans. Et hjerte som er rammet og svekket av betennelse (myokarditt), kan også stanse, og en sjelden gang vil kraftig traume mot brystkassen, for eksempel i en bilulykke, kunne utløse hjertestans også i et friskt hjerte.

Fra 35-årsalderen og oppover er kransåresykdom den dominerende årsaken til hjertestans. Avleiringer i kransårene utvikler seg over flere år og gir som regel plager først i 40-årene. Når et infarkt rammer hjertet, dør det muskelceller. Dette kan utløse en alvorlig hjerterytmefeil under selve infarktet og føre til hjertestans. En middelaldrende mann som faller om i skiløypen eller under snømåking, er et eksempel på dette.

Hjertestans hos unge mennesker er svært sjeldent, og enda sjeldnere under fysisk aktivitet. Trening – heller ikke hard trening – er ikke farlig. Helsefarene ved fysisk inaktivitet er mye større enn ved trening. Hvis du ikke trener, men ønsker å begynne med det, trenger du ikke å snakke med lege først.

Er du hjertefrisk, kan du bare begynne. Er du derimot en hjertepasient, bør du snakke med legen din for å høre hva slags trening du kan drive med, og hvor mye du kan trene. Hvordan vet du om du er hjertefrisk? Hvis normal fysisk aktivitet og trening ikke gir deg noen spesielle plager, er du høyst sannsynlig hjertefrisk. Opplever du derimot symptomer som økt tungpusthet, brystsmerter, hjertebank, svimmelhet (eller besvimelse), må du kontakte lege raskt.

Innlegget er gjengitt etter tillatelse fra Wasim Zahid.

Ønsker du å stille oss i Hjemmelegene et spørsmål?

Har du flere spørsmål,kan du gjerne starte en legechat og stille spørsmål direkte til legen.